Du er her

Denne siden er en del av kursforløpet Mat og trivsel. Logg inn eller skjul denne meldingsboksen for godt.

Hvorfor mindre fysiske aktive?

Mange personer med utviklingshemning er mindre fysisk aktive enn andre og ser svært mye på TV.

illustrasjon av en som ser lenge på tv uten å reise seg

De trenger i større grad enn andre hjelp til å komme i gang med og å vedlikeholde fysiske aktiviteter. Mange skjønner ikke at fysisk aktivitet og en god helse henger sammen. De trenger hjelp til motivering til å være fysisk aktive. Ikke minst trenger de hjelp til å finne tilbud om aktiviteter og hjelp til å komme til og fra steder med organiserte aktiviteter som de kan delta i. Mange trenger også å ha med en ledsager både på organiserte og uorganiserte aktiviteter. Dessverre er det ikke alltid tilbud om organiserte aktiviteter som de kan nyttiggjøre seg på hjemstedet. Eller de får ikke nok hjelp til å delta i fysiske aktiviteter i den grad helsemyndighetene anbefaler. De trenger også hjelp til å skaffe seg det utstyret som er nødvendig for varierte fysiske aktiviteter. Og ved trening trenger de hjelp til å lære å gjøre de aktuelle fysiske aktivitetene riktig. 

Spesielt kvinner er inaktive. Kanskje kan forskjellen skyldes at de i mindre grad deltar i lagidretter enn menn.

Ved flere diagnoser er muskulaturen mer hypoton (slappere) enn hos andre. Det gjelder ikke minst ved Down syndrom og ved Prader Willi syndrom. Muskulaturen kan imidlertid trenes opp, som hos alle andre.

En del personer med utviklingshemning har tilleggslidelser som medfører bevegelsesinnskrenkninger. Dette kan medføre redusert evne og lyst til å bevege seg eller trene. Ved økende vekt blir fysisk aktivitet tyngre. Det oppstår gjerne en ond sirkel hvor fysisk aktivitet oppleves som slitsomt, så det blir mer stillesitting, spising, økende vekt og enda dårligere fysisk form. Mange har tilleggslidelser som cerebral parese eller andre tilstander som affiserer muskulatur og ledd så en del bevegelser blir vanskelige.    

Personer med utviklingshemning går og sykler gjerne mindre enn andre. De blir oftere kjørt til barnehage, skole, arbeid, dagaktivitetstilbud og fritidsaktiviteter i stedet for å gå, sykle eller ta offentlige kommunikasjonsmidler. For enkelte kan det være vanskelig å gå langt eller bruke offentlig transport, men svært mange kan fint greie det, i alle fall med litt trening. De som først greier det og kommer seg rundt på egen hånd, er ofte svært tilfreds med å mestre dette selv. I tillegg til mestringsfølelsen får de den fysiske aktiviteten slik reising innebærer. Også på fritiden går og sykler personer med utviklingshemning gjerne mindre enn andre; mange handler ikke selv og/eller er lite sammen med venner.

Enda en grunn til at mange ikke beveger seg så mye som de godt kunne, er at hvis de reiser eller går i grupper, må de ofte ta hensyn til de som beveger seg dårligst. 

Innhold